1 uke siden alstahaug maraton ble fullført - og for en flott opplevelse! Tiden ble 2t og 21 min. Ikke allverden til tid, men det var heller ikke målet i seg selv. Vi skulle fullføre og holde et jevnt tempo hele løpet. Hadde planlagt å holde oss på ca 9-10km/t hele løpet. Det greide vi også med en gjennomsnittsfart på ca 9km/t. Må nesten begynne litt fra starten og oppladningen til denne dagen. Iselind Segtnan Thoresen og jeg hadde vel forberedt oss som om vi skulle vært profesjonelle løpere hehe... Dagen før hadde jeg litt karbohydratoppladning, så det ble masse grovt brød, havregrynsgrøt, pasta og frukt. I tillegg hadde vi kjøpt ny og likens løpetopp - det hadde vi vel fortjent etter 4 måneder med opptrening :)
Selve dagen hadde vi, eller kanskje retter sagt jeg planlagt det som skulle spises til frokost, en time før løpet og underveis. Så det ble en god porsjon havregrynsgrøt til frokost 4.5 time før løpet, en halv banan og en halv new energy to timer før løpet, karbohydrat pulver - dvs raske karbohydrater i ca 1/2 liter vann 1 time før løpet - som lett kunne blitt forvekslet med doping ettersom vi sto bak en bil og blandet dette hvite pulveret med vann på en flaske hihi...
Litt ekstra koffein og energi i form av red bull ble også drukket like før avtrekkeren gikk.
Et par dobesøk like før start og vi var i gang. Jeg var spent, men ikke nervøs. Kanskje mest spent var jeg på akillsene mine som jeg hadde slitt litt med siste uken, men alt kjentes ganske greit ut allerede fra start.
Hadde trent endel sammen med Nina Garcia, Tor-Kenneth og Brita Røli... som trodde de kom til å holde vårt tempo, men som jeg trodde var de allerede etter noen sekunder dratt fra oss - de var jo tross alt i bedre form enn det vi var ;)
Pål Arthur Båtstrand hadde tenkt å holde sammen med oss en stund for så å stikke litt fra oss, men det ble til at han holdt seg sammen med oss hele løpet - og det tror jeg han var glad for - han fullførte med glans, men hadde ikke mye mer å gi mot slutten.
Det er noe helt spesielt å springe halv maraton. 21.2km er ikke det samme som å springe 10-15km.... Man begynner å kjenne smerter på plasser man aldri har kjent før etter 15-17km...de siste kilometerne er ganske lange. Men å fullføre et såpass langt løp gir en vanvittig god prestasjonsfølelse som er helt ubeskrivelig.
Underveis fikk vi fantastisk støtte av familie og venner. Blant annet hadde vi personlige fotografer (Julie Evjen og Siv Anne Simonsen), personlige fysioterapeuter (Lincoln Leeder og Cinta...) og supporterteam - med blant annet fam Simonsen og fam Garcia som kom med banan, mer energidrikke og høy musikk langs veiene :)
Her kommer Ottar springende med battery :)
Må nesten legge til at Nina og Tor-Kenneth hadde vært å sjekket løypene helgen før og funnet ut at det var faktisk ingen bakker forutenom den første kilometeren....hahaha kan jeg vel si i ettertid....for var det egentlig noen flate områder eller nedoverbakker....føltes ikke slik i allefall, og det tror jeg de var enige om i etterkant også :) :)
Løpet gikk helt greit hele veien følte jeg, hadde faktisk en gjennomsnittspuls på 146 hele løpet, og trodde nesten det måtte være noe feil med pulsklokken... Men det kjentes helt fint og jeg pratet vel ikke noe mindre mot slutten sammenlignet med begynnelsen :) Men fikk beskjed av Iselind å slutte å snakke da det var ca 1km igjen av løpet....Da hadde hun hatt en puls på ca 200 de siste 4 km og var veldig konsentrert. Vi kunne se målgangen, og det endte med en oppoverbakke som skulle bli tyngre enn anntatt. Desverre for Iselind var det en uventet ekstra runde oppå toppen da vi kom opp bakken og hun holdt nesten på å gi opp ettersom pulsen nådde en ny makspuls på hele 209 (!!!),
men hun holdt det gående i fortvilelse og jeg ble så rørt over prestasjonen hennes at jeg kjente tårene bare presset på da vi var bare 50m unna mål. Jeg var helt imponert over henne utførelse!
For en opplevelse - jeg kommer aldri til å glemme den.....
